MENY

Hjemsøkt
Historier
Fakta
Steder
Kontakt

Munken i Nidarosdomen er nok vårt mest kjente gjenferd. Det foreligger mange autentiske og veldokumenterte beretninger om ham. En av dem skriver seg fra Bispinne Marie Gleditsch, som fikk et uhyggelig syn av ham under en akademisk aftengudstjeneste i Mariakapellet januar 1924. I en artikkel i Aftenposten 2. august 1930 forteller hun hva hun virkelig så denne kvelden:

"På nyåret i 1924 hadde vi i vårt nye hjem, bispegården i Trondhjem, besøk av professor Lyder Brun og frue, som var våre gode venner. Lyder Brun ville gjerne bli ordinert til prest av min mann, og det skjedde - jeg tror det var den 6. januar.
   Den gang var biskop Arne Fjellbu 3. prest ved Domkirken. Han var en aktiv og foretaksom mann, og han pleide å få i stand akademiske aftengudstjenester i Mariakapellet bregnet på studenter og andre. Mens Lyder Brun var på besøk, sørget han for å holde en slik aftengudstjeneste med ham som taler. Jeg innfant meg i Mariakapellet den aftenen, og hadde min sønn og to av mine døtre med meg - min mann var reist til Oslo i et møte i Koralbok-komiteen. Jeg satt med barna ved siden av meg et stykke nede i kirken omtrent på den 5. eller 6. stolraden. Ennu kan jeg se for meg gamle doktor Borten, som satt fremme på første rad ved dørbuen inn til Domkirkens oktogon. Det ble brukt en egen liturgi ved disse akademiske aftengudstjenestene. En ung prest ved navn Birkelund stod nettopp for det lille alteret i kapellet med ryggen mot oss og sang den gamle Brorson-salmen "Overmåde full av nåde" da det merkelige og uforklarlige hendte meg.

    Fredelig og intetanende, fordypet i kirkestemningen, satt jeg der da jeg plutselig kvakk til ved å se et hode komme til syne i dørbuen til oktogonen. Det var en bar skalle med en hårkrans under. Jeg tenkte at det kanskje var en av Domkirke-arbeiderene som var blitt innelåst i hovedkirken. Da så jeg ham med ett bevege seg fremover, og jeg så straks at han var iført en brun munkekutte. Ansiktet var skarpt og virket ondt. Før det hele enda nesten var gått opp for meg, la jeg plutselig merke til at jeg kunne se ham også gjennom doktor Borten fremme på første benk, mens han gled sakte fremover. Da skjønte jeg at det var noe overnaturlig, og det gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Munken gikk sakte frem til han var like bak ryggen på pastor Birkelund. Da snudde han seg mot oss og så opp, og for første gang fikk jeg se ansiktet tydelig. Å det var ganske uhyggelig! Han hadde et slags sår i halsen, en bred, blodig stripe ned i åpningen i kutten. Øynene virket så sinte, ja bent frem rasende. Jeg ble helt fælen og tok hastig i barna som satt på begge sider av meg og våget ikke å se opp igjen. Min sønn merket at det var noe på ferde og spurte: "Hva er det?"

    Men nå hendte enda noe underlig. Pastor Birkelund begynt plutselig å stotre i salmen og fikk liksom ikke ordene og tonene med seg. Jeg så raskt opp, og munken stod der fremme uten å røre seg, rygg til rygg mot pastor Birkelund. Jeg så ned igjen, og først da Lyder Brun var kommet på prekestolen, våget jeg å se opp. Nu var ingen munk å se fremme i døråpingen, men da jeg flyttet blikket, oppdaget jeg ham i dørbuen inn til oktogonene igjen. Der stod han, med hendene over overarmene og stirret sint fremfor seg. Tonsuren var tydelig nu, og han lot til å være en middelaldrende mann. Jeg så straks ned igjen og tok meg voldsomt sammen for å holde ut denne påkjenningen. Og jeg kan forsikre at hvis det er en preken jeg ikke husker et ord av, så er det den som ble holdt av Lyder Brun denne kvelden.

    Da vi endelig kom oss ut og hjem, ville barna straks vite hva som hadde vært på ferde. Så fortalte jeg det, og min sønn skrev straks beretningen ned. Men vi var enige om å la være å si noe til min yngste datter, som ikke var med oss, for hun gikk nemlig til konfirmasjonsforberedelse i Mariakapellet.
    Da min mann kom hjem fra Oslo, fortalte jeg ham om hendelsen. Han sa straks at han ville undersøke om det hadde vært brunkutter ved Domkirken noengang, og undersøkelsene viste at det hadde det vært. Det varte forresten ikke lenge før jeg fikk en slags bekreftelse for hendelsen også fra annet hold.

    På en utflukt opp til Fjellseter spurte en venninne som var på besøk om jeg hadde sett eller opplevd noe særlig i det siste. Jeg svarte først benektende, men da min datter sa at "det har du jo", måtte jeg ut med hendelsen i Mariakappellet. Den som ble mest forbauset var Karen Fjellbu, den senere bispinnen som var med oss. Hun kunne fortelle at efter gudstjenesten den kvelden, hadde hun og hennes mann, pastor Birkelund som gjest hjemme hos seg, og han hadde sagt at han ikke kunne skjønne hva det hadde vært for noe i Mariakapellet under gudstjenesten. For mens han stod fremme ved alteret og sang, kjente han det formelig som om noen tok kvelertak på ham, så han nesten ikke fikk ordene frem. Det er ingen tvil om at pastor Birkelund følte det samme som jeg så."