 |
Av Knokk-Lene de Holt
Ved første øyekast kan nok det røde mursteinshuset virke ganske så rolig og idyllisk. Man kan se mennesker i vinduene, høre barnelatter, og av og til høre noen som spiller piano innenfra huset et sted.
Når du da kommer inn i huset, merker du at det er underlige ting på gang der. Kanskje en usynlig hånd rører ved din, en merkelig parfymelukt er i luften, og du hører kanskje fottrinn.
I tillegg kan det hende du føler isende kulde på enklete plasser i huset, og at noen iakttar deg. Er du heldig, får du kanskje se en og annen skygge gli forbi. Dette til tross for at det kanskje ikke er noen andre der inne enn deg, og de du eventuelt måtte ankomme sammen med.
Folk har forøvrig også sagt de har sett det skje underlige ting med stearinlysene i huset, og de har også sett at ting blir flyttet på.
Huset det er snakk om, er Whaley-huset i San Diego, California, USA. Dette er ett av to hus, som har fått status som et ekte hjemsøkt hus. Denne statusen har det fått av Det Amerikanske Handelskammeret.
Det andre huset er Winchester-huset, som dere kan lese om i en senere artikkel.
Whaley-familien flytter inn.
22. august 1857 stod Whaley-huset endelig ferdig. Anna og Thomas Whaley kunne med stor glede flytte inn i huset sammen med de to barna sine, Francis Hinton og Thomas Jr. Da hadde de bodd i San Diego siden 1953, i påvente at huset skulle bli ferdig.
Thomas Whaley hadde selv vært i San Fransisco fra 1849, i forbindelse med gullrushet. Der ble han en halvveis suksessfull forretningsmann, til han flyttet til San Diego i 1851. Under tiden han oppholdt seg her, oppførte han en detaljhandel, for å sko seg på alle gullgraverene som kom til byen.
I 1853 dro han tilbake til New York, hvor han var født og oppvokst, og giftet seg med Anna Eloise Lannay, barndomskjæresten sin.
Tilsammen fikk de seks barn; Francis Hinton, Thomas Jr., Anna Amelia, George, Violet og Corinne Lillian. Anna Amelia var den eneste av dem som ble født mens de ennå bodde i huset.
Tragediene står i kø
Alle ønsker vel å finne en trygg havn innenfor hjemmets fire vegger. Det er et sted man skal finne ro og fred, og kunne trekke seg tilbake fra verden. Skjønt, det går ikke alltid som planlagt.
Gleden familien følte over å ha fått seg et nytt hjem, ble dessverre så alt for kortvarig.
Lille Thomas Jr pådro seg nemlig skarlagensfeber, og han gikk bort den 29. januar 1858. Han ble bare 18 måneder gammel. Selv om han døde tidlig, befinner hans ånd seg visstnok fortsatt i huset.
Butikken familien hadde oppført i tre, brant også ned, og mismotet vokste og vokste.
Det var kanskje en trøst i at Anna Amelia ble født bare noen måneder senere, nærmere bestemt den 27. juni samme år.
Fulle av mismot over de to tragediene, bestemte den lille familien seg for å flytte til San Fransisco like etter at Anna Amelia ble født.
Hjemkomst
Thomas Whaley var en mann som var opptatt av finanser, og han investerte derfor i handel i 1868, og med friskt mot dro han tilbake til San Diego for å renovere huset.
Den 12. desember samme året kunne resten av familien atter flytte inn i det gamle hjemmet sitt. Om det var med like stor glede som før, sier historien ikke noe om.
Den 5. januar 1882 giftet to av døtrene seg i San Diego. Anna Amelia giftet seg med John T. Whaley, søskenbarnet sitt, og Violet giftet seg med George T. Bertolacci.
En ulykkelig bryllupsreise
Det var en overlykkelig Violet som dro på bryllupsreise med George T. Bertolacci. Hele verden lå for hennes føtter, og hun var vel ansett blant sositeten. Kort sagt: en ung kvinne med hele livet foran seg.
Om hun ønsket at reisen skulle bli uforglemmelig, så gikk dette i oppfyllelse. Bare ikke helt på den måten hun hadde sett for seg.
To uker etter at de hadde lagt avgårde på reisen, våknet Violet alene i sengen en morgen. George var som sunket i jorden, og hun kunne ikke finne ham noen steder. Etter en stund ble det rimelig klart at han hadde forlatt henne.
Grunnen var, som de fant ut senere, at George T. Bertolacci egentlig var en svindler, som kun hadde giftet seg med Violet på grunn av den store medgiften.
Violet Whaley kom hjem til San Diego, nedbrutt, og uglesett av sositeten. Dette var i den verste Victoria-tiden, og det var stor skam at en ung kvinne kom hjem fra en bryllupsreise alene, uten noen form for reisefølge. Det var også en stor skam å bli forlatt av sin mann, uansett hva årsaken måtte være.
Sositeten unngikk altså Violet på grunn av skandalen, noe resten av Whaley-familien også skulle få merke.
Et år etter at George forlot henne så skandaløst, var skilsmissen et faktum. Violet gikk inn i en dyp depresjon, som skulle vare livet ut.
Den siste utveien
Den 18. august 1885 satte Violet seg ned med et tungt sinn, og siterte et diktvers av Thomas Hood, fra diktet Bridge of Sighs:
Mad from life’s history,
Swift to death’s mystery
Glad to be hurled,
Anywhere, anywhere, out of this world.
Dette ble hennes siste ord. Ikke lenge etterpå tok hun sin fars pistol, en 38. kaliber, satte den mot brystet, og trakk av.
Enkelte kan fortelle at hun døde i sin fars armer, inne på et soverom i Whaley-huset. Hun ble den andre som døde i dette huset.
Denne hendelsen gikk så tungt inn på familien, at Thomas nærmest bestemte seg for at han aldri mer ville bo i Whaley-huset. En bestemmelse han holdt fast ved.
Han fikk bygget nytt hus i San Diego, og tok med seg resten av familien dit. Det var først etter at Corinne Lillians forlovede brøt forlovelsen deres, på grunn av skandalene som hadde omgitt familien de siste årene.
I mer enn 20 år skulle Whaley-huset bli stående tomt etter dette. Støvet fikk legge seg i kriker og kroker uten at noen så det, edderkopper lagde intrikate nett her og der, og spøkelsene fikk stort sett leve i fred. Huset forfalt mer og mer, akkurat som Thomas Whaleys helse. Han døde i 1890, etter at helsen sviktet helt. Kanskje ble alle tragediene for mye for ham?
Hans datter Anna Amelia fulgte ikke lenge etter, hun gikk bort i 1905
Tilbake til oversikten.
|
|
