MENY

Hjemsøkt
Historier
Fakta
Steder
Kontakt

Publisert Søn 27.04.2014 - kl 17:19:25

Året var 1970, Donna var i ferd med å fullføre sine studier som sykepleier, og delte hybel sammen med sin med student Angie. Lite ante de hvilket mareritt som snart skulle ramme dem.

Det hele begynte da Donna fikk en brukt tøydokke i bursdagsgave fra sin mor, som på sin side hadde kjøpt dukken i en helt alminnelig hobbybutikk. Dukken var av den typen som på engelsk kalles "Raggedy Doll Ann" - på norsk "Tøydokke Anna" - en ikonisk dukke som ble utviklet og markedsført av den kjente forfatteren Johnny Gruelle. Han skrev også en rekke barnefortellinger om denne dukken. (Du har kanskje selv sett den serien filmatisert på NRK med tittelen "Tøydokke Anna" ?)

Da Donna kom hjem den dagen, blid og fornøyd, ble dokka plassert i senga til pynt. Dukken fikk deretter være i fred de neste dagene inntil Donna og Angie oppdaget noe som var både nifst og veldig merkelig. Dukken beveget seg tilsynelatende på egenhånd. I begynnelsen var det nesten umerkbart, den bare endret stilling eller posisjon. Men som dagene gikk begynte den også å flytte seg fra et sted til et annet.

Donna og Angie kunne komme hjem og finne dukken i et helt annet rom enn det de forlot den i!

Noen ganger kunne de finne dukken med beina i kryss på sofaen med foldede hender. Andre ganger fant de den stående oppreist, lent mot en stol i spisestuen.

Flere ganger plasserte Donna dukken i sofaen før hun dro på skolen, men da hun kom hjem lå dukken i senga på soverommet, med døren lukket.

Som det ikke var nok at dukken kunne bevege seg, begynte den etter en måneds tid også å skrive beskjeder. Disse var til alt overmål skrevet med blyant på gammeldags pergament papir, noe som Donna og Angie verken hadde sett før, eller hadde på hybelen sin. Så hvor kom pergamentet fra?

I meldingene, med noe som så ut som håndskriften til et lite barn, sto det "Hjelp Oss" og "Hjelp Lou".

En kveld da Donna kom sent hjem, hadde dukken flyttet seg igjen. Donna var egentlig blitt vant til det, men denne gangen ble hun skremt, for noe var annerledes. Riktignok lå dukken på sengen hennes som vanlig, men ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var noe som lignet blod på brystet og håndflatene. Som ut av intet hadde blodlignende væske åpenbart seg på dukken.

Vettskremte og redde, fant Donna og Angie ut at det var på tide å oppsøke eksperter.

Uerfarne med paranormale hendelser som de var, visste de ikke helt hvor de skulle henvende seg. Men etter litt undersøkelser fant de frem til et medium som var villig til å holde en seanse.

Under seansen identifiserte dukken seg som den avdøde piken Annabelle Higgins. Annabelle hadde bodd på eiendommen før hybelhuset ble bygget, og da hun bare var sju år gammel, hadde hun blitt funnet livløs på åkeren der hybelhuset nå lå.

Ånden kommuniserte også at hun følte trygghet hos Donna og Anige, og at hun gjerne ville bli hos dem og føle seg elsket. Lettet og rørt ga Donna sin uforbeholdne tillatelse til å bebo dukken og bli hos dem.

Det skulle snart vise seg at det ikke var noen søt lita sju år gammel jente de hadde snakket med.

Lou var en venn av Donna og Angie, og hadde vært mye hos dem siden tøydukken kom i hus. Lou hadde aldri vært spesielt glad i tøydukken, og særlig ikke etter at den viste seg å være høyst uvanlig. Lou advarte dem flere ganger og mente at dukken var ond og at de burde kvitte seg med den snarest. Donna på sin side, følte seg knyttet til dukken og hadde medfølelse med den lille piken, og brydde seg lite om hva Lou mente. Dette skulle hun snart komme til å angre.

En natt, hjemme hos seg selv, bråvåknet Lou fra dyp søvn i full panikk. Han hadde hatt mareritt igjen. Men denne gangen var marerittet annerledes. Han var høyst våken men paralysert; han kunne ikke røre seg, bortsett fra øynene. Han stirret rundt i rommet for å se om det var noe uvanlig, men alt var som det skulle være. Det var da det skjedde, ved føttene hans lå tøydukken. Den hadde utrolig nok flyttet seg fra Donna og Angies hybel og helt hjem til ham!

Lou forteller:

«Mens jeg lå der, så jeg meg selv våkne opp. Det var noe som ikke stemte. Jeg så meg rundt i rommet, men alt var på plass. Men da jeg så ned mot føttene mine, oppdaget jeg tøydukka, Annabelle. Den gled sakte oppover kroppen min. Over brystet mitt og stoppet. Da strakte den ut armene. En arm berørte ene siden av nakken min, den andre armen på den andre siden, omtrent som den skapte en elektrisk forbindelse. Jeg så meg selv bli kvalt. Dukken klarte jeg ikke å få vekk, det var som å dytte mot en vegg. Den var bestemt på å kvele meg til døde, jeg kunne ikke gjøre noe, uansett hvor hardt jeg forsøkte.»

Dukken beveget seg altså sakte oppover kroppen, for så å stanse ved brystet. Sekunder etter følte Lou at han ble kvalt! Paralysert og i panikk, gispende etter luft, besvimte Lou.

Da han våknet neste morgen, var han sikker på at det ikke var noen drøm, Han ble derfor enda mer bestemt på at dukken og ånden måtte vekk. Men stakkars Lou skulle først ha enda et opprivende møte med tøydukken.

Kvelden etter, ved 23 tida under forberedelsen til en skoletur, holdt Lou og Angie på å studere kart på hybelen. Det var merkelig stille, inntil en raslende lyd fra Donnas rom fylte dem med frykt, de trodde at noen hadde brutt seg inn. Lou listet seg bort til døren for å sjekke hvem eller hva det kunne være for noe, ventet på at det skulle bli stille, før han gikk inn og slo på lyset. I rommet var det ingen levende sjel, men tøydukken lå henslengt på gulvet i et hjørne.

Da Lou gjennomsøkte rommet for tegn på innbrudd, fant han ut at alt var på plass, bortsett fra tøydukken. Men da han nærmet seg tøydukken, fikk han en krypende følelse av at noe eller noen var bak ham. Brått snudde han seg rundt, bare for å oppdage at han var helt alene i rommet. Plutselig tok han seg til brystet, og bøyde seg fremover. Han blødde! Skjorten var stenket med blod og da han dro opp t-skjorten kunne man tydelig se syv klore merker. Tre vertikale og fire horisontale sår, som svei som brannsår. Underlig nok var de fullstendig helbredet i løpet av to dager, uten å etterlate seg spor overhodet.