MENY

Hjemsøkt
Historier
Fakta
Steder
Kontakt

Publisert Søn 27.04.2014 - kl 17:19:25

Året var 1970, Donna var i ferd med å fullføre sine studier som sykepleier, og delte hybel sammen med sin med student Angie, da de havnet midt oppi et mareritt. Her kommer den spennende fortsettelsen!

Endelig var Donna overbevist om at tøydukken ikke var noen søt liten pike, men ondsinnet og demonisk av natur. Det var på tide å tilkalle eksperter. Den første de kom i kontakt med var Fader Hegan fra Den anglikanske kirke, som straks oppsøkte dem på hybelen for å undersøke deres problemer.

Hegan forsto alvorligheten i det som foregikk, men mente allikevel at han ikke var kvalifisert til å hjelpe dem. Hegan følte at dette lå utenfor hans arbeidsfelt, og at det var mer et åndelig anliggende. Dermed henviste Hegan henviste dem videre til sin overordnede Fader Cooke. Cooke på sin side skjønte alvoret og tilkalte umiddelbart Ed og Lorraine Warren, velkjente paranormale etterforskere, med tusenvis av etterforskede saker på samvittigheten, samt eget paranormalt museum.

Ekteparet Warren ankom kort tid etter, og ga seg til å undersøke fenomenet, og intervjue studentene.

Det tok ikke lang tid før Ed Warren kunne fastslå at jenta Annabelle Higgins aldri hadde eksistert, og at de to studentene hadde blitt grundig lurt av ånden. Dessuten var han forbauset over deres naivitet, som så hastig hadde trodd på at tøydukken var bebodd av ånden til en liten pike, og ubetenksomt gitt ånden tillatelse til å bebo tøydukken.

Ed forklarte dem at riktignok var det en ånd i tøydukken, men vanlige spøkelser og menneskelige ånder var simpelthen ikke sterke nok til å manifestere slike fenomener som de hadde opplevd.

Da brøt Lou inn og sa:

«Det er en jævla Voodoo dukke, det er det den er…jeg har prøvd å fortelle dem det lenge, at dukken bare utnytter dem!»

Hvorpå Donna repliserte:

«Det var ånden til Annabelle vi brydde oss om. Hvordan skulle vi kunne vite? Men i ettertid burde vi kanskje ikke trodd så fullt og fast på ånden i dukken. Men egentlig så vi ikke på dukken som annet enn en harmløs maskott. Den skadet jo ingen…i alle fall inntil nylig.»

Etter at Warrens var ferdig med intervjuet, undersøkte de Lous sår og tøydukken. De kunne dermed fastslå at det som tilsynelatende bodde i dukken var ingen barneånd, men snarere en ondsinnet demon.

Men som om det ikke var ille nok, var ikke dukken i seg selv besatt. Men dukken virket som en kanal mellom helvete og jorden. Mediet hadde altså blitt misbrukt til å skape tillit, slik at demonen kunne innfestere Donna og Angies hjem.

Demonen hadde altså utnyttet Donna og Angies medfølelse, i egenskap av å være sykepleier studenter, for å få innpass hos dem.

Ed Warren konkluderte som så:

«…det som har hendt, er at noe umenneskelig har tatt over her. Demonisk. Vanlige folk blir ikke plaget av umenneskelige demoniske ånder, med mindre de gjør noe for å slippe den onde kraften inn i deres liv. Deres første feiltrinn var å gi dukken annerkjennelse, det er derfor ånden flyttet inn i dukken for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Så snart dere ga den oppmerksomhet, utnyttet den dere, den bragte dere frykt og til og med skade. Umenneskelige ånder, liker å påføre smerte, de er negative.

Det neste feiltrinnet var å tilkalle et medium. Demoner må på en måte få tillatelse til å gripe inn i deres liv. Uheldigvis, gjennom deres egne fri vilje, ga dere demonen en slik tillatelse.»

Som det ikke var ille nok, kunne Ed gi dem ytterligere et sjokk. Etter angrepet på Lou, ville demonens neste steg være å forlate dukken for å fullstendig besette en av jentene, for deretter å myrde noen. Men heldigvis hadde den ikke rukket det enda.

Ed forklarte:

«Ånder besetter ikke ting, ånder besetter folk. Ånden flyttet ganske enkelt dukken omkring og ga den illusjon av å være levende. Nåvel, det som hendte med Lou tidligere denne uken måtte uansett skje før eller senere. Faktisk var dere alle tre i fare for å bli besatt av denne ånden, for det var det den egentlig var ute etter. Men Lou trodde ikke på lureriet, derfor var han en trussel mot vesenet. Det måtte bli en konfrontasjon. Hvis ånden hadde fått holde på ytterligere en uke eller to, kunne dere ha blitt drept! »

Det fantes kun en løsning på problemet: Eksorsisme!

Ekteparet Warren mente derfor at det var best å utføre en eksorsistisk velsignelse for å kvitte seg med denne ondsinnede ånden. De kontaktet Fader Cooke i Den anglikanske kirke, som først ikke hadde særlig lyst til å utføre eksorsismen, men som ga etter da ekteparet Warren forklarte hvilken skrekkelig situasjon studentene befant seg i.

Ed Warren var selv svoren katolikk, men allikevel mente han at det var best å bruke velsignelse ritualet til Den anglikanske kirke i dette tilfellet.

Ed forklarte forskjellen mellom anglikansk og katolsk eksorsisme:

«Den anglikanske velsignelsen er et verdslig sju siders dokument, som er positivt av natur. I stedet for å drive ut spesifikke onde vesener, er fokuset i stedet lagt på å fylle hjemmet med Gud og positiv kraft.»

Fader Cooke leste så velsignelsen uten at tøydukken gjorde særlig ut av seg. Etterpå velsignet han også Donna, Angie og Lou. Tilslutt erklærte han at demonen ikke lenger kunne skade dem.

Ekteparet Warren, på sin side, var ikke så sikre.

Etter Fader Cookes velsignelse, foreslo Ed og Lorraine - i tvil om at demonen virkelig var uskadeliggjort - at tøydukken ble anbragt på et trygt sted. De foreslo at de tok med seg dukken, noe Donna og Angie umiddelbart gikk med på, lettet over å bli kvitt styggedommen.

Ed plukket så opp dukken og kastet den til Lorraine, klar til å sette seg i bilen og kjøre hjem. Men Fader Cooke ble bekymret og foreslo at de skulle holde seg unna motorveien, i tilfelle demonen fortsatt var tilstede, og kanskje ville prøve å få kontroll over bilen og forårsake en ulykke.

Deres mistanker skulle snart vise seg å være korrekte. I hver eneste sving oppførte bilen seg merkelig, den fikk sleng og steilet, slik at både styringen og bremsene sviket. Ed klarte så vidt å unngå kollisjon. Etterpå snudde han seg bakover mot dukken som satt i baksetet, tok frem en flaske vievann og gjorde korsets tegn over tøydukken. Da roet den seg såpass at han kom seg trygt hjem.

Tøydukken ble plassert i kontorstolen etter at de kom hjem. I begynnelsen leviterte (svevde) den med jevne mellomrom, men roet seg litt etter hvert. Derimot begynte den å dukke opp i forskjellige rom i huset. En gang familien Warren hadde vært bortreist hadde dukken vært innelåst i kontorbygningen, men da de kom hjem fant de dukken i Ed's lenestol inne i stua.

Tøydukken var heller ikke glad i prester. Ved et tilfelle fikk de besøk av den katolske eksorsisten Fader Jason Bradford. Da han fikk øye på dukken sittende i stolen, plukket han den opp og sa «Du er bare en tøydukke Annabelle, du kan ikke skade noen», hvorpå han slengte dukken tilbake i stolen. Dette gjorde Ed Warren bekymret og han ropte «Det der burde du ikke si». Da presten skulle dra en time senere, bønnfalt Lorraine ham om å kjøre forsiktig og å ringe henne når han var vel hjemme. Lorraine fryktet at en tragedie skulle ramme ham.

Noen timer senere ringte Fader Jason som lovet, og fortalte at bremsene hadde sviktet da han nærmet seg et farlig kryss. Han unngikk så vidt katastrofe, men bilen ble totalvrak. Dette var bare en av mange lignende hendelser som skulle inntreffe de neste årene.

Familien Warren fikk bygget en spesiell boks for tøydukken Annabelle, for utstilling i deres Okkulte Museum, hvor dukken fortsatt befinner seg den dag i dag. Tøydukken forflytter seg ikke lenger rundt omkring i huset, men den har flere ganger endret posisjon inne i selve boksen. På boksen står det et advarselskilt med teksten: "Advarsel: Må ikke åpnes!". Men selv om tøydukken er innesperret, er den fortsatt farlig. Det fikk en ung mann og hans kjæreste merke en dag de var på omvisning i museet. Etter å ha hørt historien om tøydukken Annabelle, gikk den unge mannen bestemt bort til boksen og dunket på den og forlangte at hvis dukken var i stand til å gi folk kloremerker, ville han også ha!

Ed Warren grep da inn og eskorterte ham ut av bygningen, med følgende ord: «Du må nok gå, gutten min.»

På vei hjem gjorde den unge mannen og kjæresten narr av tøydukken, da han plutselig mistet kontroll over motorsykkelen sin, og forsvant hodestups inn i et tre. Den unge mannen døde momentant. Hans kjæreste derimot overlevde, men ble hardt skadet og måtte tilbringe det neste året på sykehus. Ed Warren spurte henne om hva som hendte, og hun fortalte da at de hadde sittet og gjort narr av tøydukken da de mistet kontroll over motorsykkelen.

Før vi forlater tøydukken Annabelle, skal vi ta med oss et godt råd fra Ed Warren:

«Onde makter er ikke til å leke med, du bør ikke utfordre dem, for Satan er mektigere enn noe menneske.»