MENY

Hjemsøkt
Historier
Fakta
Steder
Kontakt

Publisert Man 28.04.2014 - kl 00:46:49

Ja, alt var kanskje ikke idyll bare man hadde et slott før i tiden? Det hjelper ikke hvor tykke slottsmurene er, når frykten allikevel kommer krypende. En frykt som igjen kan få mennesker til å begå utrolig onde handlinger. Selv i kjærlighetens navn. Onde handlinger som vil få konsekvenser, kanskje for all fremtid. Og som sørger for å holde flere ulykkelige sjeler fanget i vår verden til evig tid.

Da William De Lindfield kom til Bramber Castle en dag i slutten av det 15. århundret, så hadde han neppe sett for seg det som skulle skje ham. Hadde han hatt noen anelse om dette, ville han sikkert ha holdt seg langt unna stedet.

Det hele begynte den dagen Sir Hubert De Hurst la sine øyne på vakre Maud Wilmott, den lokale skjønnheten. Det at han var dobbelt så gammel som henne, hindret ham ikke i å bli fullstendig betatt av henne. Han var 50, hun var rundt 25.

Hun var like fattig som han var rik, og det sies at hun ble mer eller mindre tvunget til å gifte seg med ham.

Hadde hun hatt et håp om at han skulle vise seg å være den perfekte ektemann, så gikk dette håpet rimelig kjapt i tusen biter.

Sir Hubert viste seg nemlig snart å være en riktig hustyrann. Han var svært sjalu og kontrollerende hva Maud angikk.

Snart befant hun seg i et ekteskap som skulle bli til det reneste marerittet, alt på grunn av en sjalu ektemann.

En jul han var svært plaget med podagra, inviterte Sir Hubert sin venn William De Lindfield til slottet sitt. Dette for å få litt adspredelse, og få tankene over på noe annet en liten stund. Han og William hadde deltatt i sportslige aktiviteter sammen før, og det var slik de hadde blitt kjent.

William De Lindfield var den siste av sin slekt. Slekten hadde en gang i tiden vært svært velstående og rike, men de mistet sitt omdømme, og sank i rank og klasse. Allikevel var den unge mannen ved godt mot, og ble vel mottatt på Bramber Slott.

Det Sir Hubert derimot ikke visste, var at William og Maud hadde hatt en romanse tidligere, før hun ble gift.

De første dagene William var på slottet, klarte de allikevel å holde en respektabel avstand seg i mellom, og fremstod kun som venner.

Så kom første juledag. Sir Hubert hadde fått for mye å drikke kvelden før, og lå utslått på soverommet i dyp søvn.

I visshet om dette, grep Maud sjansen hun nå hadde fått, og gav tegn til William om at han skulle bli med henne. Han forlot festelighetene de hadde deltatt i på slottet, og fulgte villig etter henne.

De forsvant ned i et kammer som bare ble omtalt som «Det røde kammeret«, eller «The Crimson Chamber« på engelsk.

Siden dette kammeret hadde rykte på seg for å være hjemsøkt, så var det sjeldent noen som kom hit. Noe som var svært beleilig for det forelskede paret.

I dette rommet hadde de svært intim kontakt med hverandre, og alt kunne i bunn og grunn gått svært så bra, hadde det ikke vært for Sir Hubert sin søster.

Søsteren hans var nemlig i kapellet like ved, da hun hørte stemmer komme fra det røde kammeret.

Nysgjerrig som hun var, og også fordi hun spionerte for sin bror, gikk hun mot stemmene.

Til alt hell hadde søsteren dårlig nattesyn, og kunne derfor ikke se hvem stemmene tilhørte. Det elskende paret klarte derfor å snike seg vekk, helt uten å bli oppdaget.

De var lettet over å ha kommet seg vekk, men Maud hadde klart å miste en hanske nede i kammeret, noe hun selv ikke var klar over.

En hanske Sir Hubert skulle finne dagen etterpå, etter å ha blitt informert av sin søster om hendelsen natten før.

William reiste tilbake til Brighthelmstone den samme dagen, før Sir Hubert hadde fått nyss om hansken. Derfor roet alt seg litt ned igjen, og Sir Hubert forfulgte ikke sine mistanker noe mer for denne gang.

William skulle ikke komme tilbake før sommeren var over dem igjen. Om Maud og William trodde de hadde lurt Sir Hubert, så skulle de etterhvert forstå hvor smertelig feil de hadde tatt.

Sir Hubert var stadig plaget av gikten den sommeren. Det ble så ille, at han ble beordret til å ta det med ro av legen. Dette førte til at Sir Hubert gikk tidlig til sengs om kveldene.

Dette gav Maud og William den tiden de trengte til å kunne treffes i smug, og til dette formålet brukte de et lysthus som lå på eiendommen.

De hadde imidlertidig ikke regnet med at rykter om deres eskapader skulle nå Sir Hubert. Selv levde de lykkelig uvitende om at søsteren til Sir Hubert holdt et vaktsomt øye med dem.

Sir Hubert, på sin side, bestemte seg for at noe måtte gjøres. Han var rasende av sjalusi, men trengte bekreftelse på at det faktisk var noe mellom Maud og William.

Selv om han nå var i bedre form, lot han som om gikten fortsatt plaget ham, og at han derfor ville trekke seg tidlig tilbake, akkurat som før.

Den samme kvelden listet han seg etter Maud, for at hun ikke skulle oppdage ham.

Sir Hubert oppdaget at hun og William hadde en alt for intim kontakt til å kun være venner. Dette gjorde ham enda mer rasende, og han bestemte seg for at forholdet mellom Maud og William måtte ende.

Sir Hubert tenkte ut en listig plan. Han fikk sendt William til Yorkshire en dag, mens Sir Hubert selv undersøkte lysthuset hvor Maud og William pleide å møtes.

Under dette lysthuset var det en hule, hvor man hadde pleid å lagre korn under krigsårene. Der begynte hans onde plan å ta form.

Han fikk fjernet en del av gulvet i lysthuset, og erstattet det med en slags fallem, som var nesten umulig å få øye på. Over fallemmen plasserte han en stol.

Deretter var det bare å vente på at unge William skulle komme tilbake etter sitt ærend i Yorkshire.

Da William endelig var tilbake, instruerte Sir Hubert sin søster om å sørge for at Maud ble forsinket til møtet med sin elskede.

Selv fulgte Sir Hubert etter William ned til lysthuset, uten at den yngre mannen oppdaget ham.

Der snek Sir Hubert seg ned i hulen under huset, og gjorde seg klar til å åpne fallemmen. Den var festet slik at den kunne låses opp fra undersiden.

Da han hørte William sette seg ned, låste han opp lemmen.

Dette resulterte i at William falt ned i hulen. Fallet gjorde den unge mannen noe svimeslått, og gjorde det derfor lett for Sir Hubert å frakte ham til et annet rom i hulen, hvor det var en dør foran.

Inne i dette rommet ble William plassert. Døren ble forsvarlig låst igjen, slik at William ikke skulle kunne rømme.

Sir Hubert, på sin side, låste fallemmen igjen, og gikk opp i selve lysthuset.

Der plasserte han seg selv i mørket, slik at Maud ikke skulle fatte noen mistanke.

Maud kom til lysthuset, med hastig pust og roser i kinnene etter å ha fortet seg dit. Hun så mannen hun trodde var William, og kysset ham lidenskapelig, før hun ba om unnskyldning for at hun hadde kommet så sent.

I raseri og sinne brølte Sir Hubert: «Dette er det første lidenskapelige kyss Lady Maud har gitt sin ektemann!».

Deretter dyttet han henne kraftig fra seg, slik at hun ramlet over ende.

Hun var temmelig fortumlet da han grep henne, og nærmest slepte henne med seg hjem. Han truet henne også med at han ville skjære av henne tungen, om hun skulle være frekk nok til å fortelle noen om forholdet hun hadde hatt til William. Sir Hubert ville så avgjort ikke bli gjort narr av!

I nesten to dager satt William der uten å se noen andre. Han skrek alt han maktet, og prøvde å rope på hjelp, men det var ingen som kunne høre ham der nede. Det eneste han oppnådde, var å skrike seg hes.

Så dukket plutselig Sir Hubert opp, med litt brød og vann. Overlykkelig spiste og drakk William, og han håpet i det lengste at han bare skulle bli sittende i rommet en liten stund, til Sir Hubert hadde roet seg igjen. De hadde tross alt vært venner før, og man skulle tro at Sir Hubert ville ta med dette i sine betraktninger.

I stede fikk William seg et nytt sjokk. Sir Hubert hadde tatt med seg mørtel og murstein ned dit. Nå begynte han å legge mørtel foran døren, og plasserte murstein oppå den igjen.

William forstod nå at planen til Sir Hubert var å mure ham inne, slik at William ble levende begravd.

Det tok nærmere en måned før prosjektet til Sir Hubert var ferdig. Selv passet han på å gi William vann og brød hver gang han kom ned til fangehullet, slik at «fangen« ikke skulle dø før Sir Hubert var ferdig med å mure opp foran døren.

Den siste dagen forsvant alt lys fra Sir Huberts lanterne, og det ble helt mørkt i cellen til William. Etter terroren han hadde følt ved å bli levende begravd på den måten, hadde håret hans blitt hvitt, øynene blodskutte og huden var blitt gusten. Selv var han nærmest blitt gal av den psykiske terroren Sir Hubert hadde utsatt ham for den siste tiden.

Da Sir Hubert hadde fått lagt siste murstein på verket, gikk han tilbake. Så forsikret han folk om at William hadde dratt til frankriket, og at han sikkert kom til å bli der en stund. Folk trodde på denne historien, og det ble derfor aldri stilt spørsmål om hvor den unge mannen hadde tatt veien.

Det var kanskje bare en person til som visste om Sir Huberts ugjerning i den mørke hulen, og det var Maud.

Det sies at hun var i hulen med Sir Hubert dagen fangehullet ble murt helt igjen. Om det var fordi hun ønsket å se William en siste gang, eller det var Hubert som tvang henne til å bevitne det som skjedde, vet man ikke.

Ett er sikkert, og det er at Williams ånd ble værende igjen på stedet etter det brutale endeliktet hans. En forvirret ånd, som ikke finner hvile, selv ikke den dag i dag.

Det sies også at Maud skal ha dødd dagen etter at hun så William for siste gang i fangehullet hans. Hvorfor og hvordan hun døde, sies det heller ikke noe om.

Man kan forøvrig høre skrikene hennes den dag i dag, blant ruinene av Bramber slott.

Ca 150 år etter at han ble levende begravet, ble restene etter William funnet, da lysthuset ble revet under den engelske borgerkrigen. Skjelettet hans ble funnet med hodet i hendene, og albuene på knærne. En sammensunket skikkelse, som etter alt å dømme til slutt døde av sult, eller fordi han rett og slett gav opp.

Dette var ikke første gang at en borgherre på Bramber Slott gjorde grusomme og onde ting.

I ca 1070 fikk William De Braose bygget dette slottet, som overnevnte tragedie senere inntraff på. Slottet tilhørte De Braoses slekt helt frem til ca 1326, da den siste mannlige slektningen døde. Det var en liten periode dette lå under Kong Johan, fra ca 1199 - 1216.

I 1175 inntraff en hendelse De Braose den 4. skulle bli mest kjent for. En hendelse som i dag blir omtalt som The Abergavenny Massacre på folkemunne, eller massakren i Abergavenny.

De Barose lurte nemlig 3 prinser fra Wales i en felle, sammen med flere ledere fra Wales. Dette fordi han mente de var skyld i hans onkel Henrys død.

Han inviterte dem til Abergavenny slott for å feire jul sammen med ham der, og for å lure dem til å tro at han ville opprettholde fred mellom dem. Det endte med at De Braose fikk sine menn til å myrde gjestene sine.

I årene som fulgte, skulle De Braose vise seg å være en skruppelløs mann, og han ble også mistenkt for Arthur av Bretagnes forsvinning. Dette på ordre etter Johan, som visstnok skal ha gitt ordre om å få Arthur kidnappet, siden Arthur den 1. visstnok skulle overta tronen etter Richard Løvehjerte. Johan skal videre ha fått Arthur den 1. myrdet. Men det er en helt annen historie.

Etter mange år som en av Kong Johns favoritter, skulle De Braose etterhvert få merke at kongen også kunne være grusom, dersom man skulle falle i unåde.

Det hadde seg slik at Williams kone, Maud De Braose, anklaget kongen for å ha myrdet Arthur en 1., noe Johan selv likte svært dårlig.

Kongen sørget for å gi De Braose en befaling om å overgi seg selv og familien til ham. Dette fordi kongen selv mente De Braose skyldte tronen skatt for eiendommene De Braose hadde skaffet seg opp igjennom årene. Kongen gikk så langt som å inndra flere av eiendommene han selv hadde overrakt til De Braose.

Videre hadde Maud gått så langt at hun direkte hadde anklaget Johan for mordet på Arthur, noe kongen likte svært dårlig.

De Braose på sin side, nektet å overgi seg til kongen. Noe som gjorde kongen svært så sint.

Kongen sendte sine menn for å hente dem med makt. Til alt hell hadde De Braose fått nyss om hva som skulle skje, slik at han og familien klarte å flykte. Han kom seg til Irland.

Skjønt, selv om de klarte å flykte, så var det ikke lenge de klarte å holde seg skjult for Kong John.

Dessverre ble hans kone Maude, og deres eldste sønn, William, tatt til fange. De ble fengslet i Windsor Slott, og der sultet de visstnok ihjel. Allikevel er det på Bramber Slott, i ruinene der, at de blir sett vandrende hvileløse omkring, mens de ber om litt mat.

Selv døde William De Braose den 4. i august 1211, i Corbeil, Frankriket.

I 1215 ble en avtale inngått, bedre kjent som Magna Carta. Dette var en avtale som ble sluttet mellom Kong John, de adelige og de geistelige. Den gav adel og prester fordeler i bl.a skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene. (Det vil si geisteligheten og adelen.)

Med tanke på alt det grusomme enkelte av slottsherrene på Bramner Slott gjorde, så er det kanskje ikke så rart at hjemsøkelsen av slottet har fortsatt, til og med etter at det meste av slottet gikk til grunne.

Neste gang du besøker Bramber Slott, ser du kanskje en ulykkelig, grå skikkelse lete etter sin kjære. Kanskje hører du en kvinne skrike i ren frustrasjon over sin skjebne.